Barnedåp ved livets start
Kristensamfunnets dåp er i all vesentlighet en barnedåp. Meningen med dåpen er ikke at man skal sikre seg en plass i himmelen, men at veien inn i jordlivet skal legges til rette for mennesket. Ritualet forteller at sjelen er sendt ned fra et himmelsk til et jordisk fellesskap. Her lyser et åndelig menneskebilde frem. I østens og de førkristne forestillingene om sjelevandring var det nettopp dette, at sjelen sendes ned, det store, eksistensielle problemet som all religion og åndelig bestrebelse skulle avhjelpe. Målet var å skulle bli befridd for nødvendigheten av å fødes på Jorden. En Buddhas fullkommenhet ligger i å kunne si nei på en virkningsfull måte til de verdenslovene som fører en inn i jordlivet. Kristus lot seg sende inn i jordtilværelsen. Faderen sendte han, men inkarnasjonen ble ikke tvunget frem. Kristus ga frivillig avkall på sin guddommelige tilværelse og ofret seg inn i menneskeheten. Han ble gitt av Gud (Faderen), fordi Gud elsket verden så høyt. Men Sønnen lot seg ikke bare bli gitt fordi han var lydig, han sa ja til å bli utsendt.Det kristne mennesket får ikke sin frihet ved å si nei til livet, men ved at det sier ja. Det blir sendt til jorden for at det selv og verden skal forvandles. Mennesket blir forvandlet gjennom de erfaringene det gjør, og kanskje mest gjennom det som er smertefullt. Det er med på å forvandle verden gjennom det arbeidet det utfører. Meningen med livet blir oppfylt i den grad mennesket forvandles og forvandler. Dets frihet er like stor som dets ja er til den lidelsen og det arbeidet som ligger på dets egen livsvei, i dets "utsendelse". Gjennom dåpen gir Kristus sitt ja, sitt Amen, til barnets livs-ja.
Blodsbåndet og menigheten
Under dåpsakten sitter eller står foreldrene og eventuelle søsken til barnet rett foran dåpsbordet med dåpssubstansene (se nedenfor). Ved siden av, til høyre og venstre, står vokterne, de to fadderne. Moren eller faren bærer barnet. (Hvis barnet er et litt større barn, kan det stå mellom foreldrene.) Denne plasseringen i rommet synliggjør en plassering på et annet plan, i skjebnen, som kan beskrives slik: Foreldre og søsken er barnets nærmeste pårørende i jordisk mening. Det er forbundet med dem gjennom sterke, naturlige bånd, familiebånd eller blodsbånd. Det dreier seg om instinktive, sosiale nødvendigheter som danner strukturene i slekten; raser, folk, stammer og familier. I tillegg til dette blodsfelleskapet, kommer det et annet via vokterne: Kristi Jesu menighet.
Blodsbåndet er avtagende krefter. For noen hundre år siden var en stor del av det som i dag er opp til individet selv å bestemme, helt og holdent familiens eller stammens anliggender. For femten hundre år siden fantes det praktisk talt nesten ingen andre samfunnsstrukturer enn blodsbåndet i Norden. Under slektsveldet levde det individuelt-personlige på sparebluss. Men også i den enkeltes biografi avtar blodsbåndet, spesielt i barndommen. All utvikling, både den historiske og den personlige, leder ut av blodssammenhengen og frem til personlig selvstendighet, men leder også til ensomhet og fremmedgjøring. Utviklingen ser ut til å kunne føre til en fullstendig atomisering av menneskeslekten – egoismens triumf, en sosial istid.
Kristi Jesu menighet bygger på oppbyggende krefter, oppstandelses-krefter. I to tusen år har menneskesjelene fått en kraft som gjør det mulig å kunne interessere seg for og engasjere seg i et annet menneske, uavhengig av slektskap. I dåpsritualet snakkes det om "hjertets offerkraft". I Lukasevangeliets tiende kapittel forteller Jesus om denne kraften i lignelsen om den barmhjertige samaritan.Den barmhjertige samaritan
En lovkyndig spør etter det evige livet. Jesus oppfordrer han til å svare selv, noe han også gjør: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og med hele din sjel, kraft og forstand, og din neste som deg selv." Da Jesus bekrefter svaret og oppfordrer han til å gjøre så, stiller han et nytt spørsmål: "Ja, men hvem er min neste?" Om han var usikker på svaret på det første spørsmålet, var han det i alle fall ikke angående nesten. Svaret: Min far og mor, min bror og søster, min sønn og datter og min hustru. Dette var like innlysende som at sauen føder lam og gjeiter føder killinger. Men Jesus tok opp igjen spørsmålet, forvandlet den tomme retorikken til et spørsmål om menneskehetens skjebne og ga så spørsmålet tilbake igjen. Forvandlingen ble fremstilt med denne lignelsen:
Et menneske gikk fra Jerusalem til Jeriko og ble overfalt av to røvere. Begge slet de av han klærne, slo han og forlot han halvdød. Nå kom tilfeldigvis to etnisk nærstående personer, en prest og en levitt. De ser han, men velger å gå forbi. Men en samaritaner, som er en fremmed og som ingen jøde ville dele drikke med, kom også til stedet og så han. Da hendte det noe i hjertet hans, barmhjertigheten grep han og han gikk frem og gjorde alt som var nødvendig og mulig for å hjelpe han. Nå blir det forvandlete spørsmålet stilt: "Hvem av disse tre anser du for å ha blitt den overfaltes neste?" Og den lovkyndige svarte, stikk i strid med alt han tidligere hadde tenkt og erfart: "Han som forbarmet seg over han." Og Jesus sa: "Gjør du likedan på din vandring!"Det å være fadder
Det er altså barmhjertigheten, hjertets offerkraft, som forbinder menneskene med Kristus i hans menighet, og ikke den jordiske kraften, det naturlige blodet. Gjennom fødselen har barnet allerede fått sine pårørende fra Adams og Evas slekt. Gjennom dåpen får det sine "voktere" som er rede til å "ledsage" det i Kristi Jesu menighet.I dåpsøyeblikket tar fadderne på seg en hellig oppgave. Den består av to motiver: Å våke og å ledsage. Når man tenker litt etter, viser det seg at det altså ikke er snakk om å være reserve- eller ekstraforeldre. Urbildet finner vi i den himmelske verden. Det vesenet som våker og ledsager barnet for Faderen, kaller seg skytsengel. Men på jorden stiller menneskene seg til disposisjon for Kristus. Hvordan leder man en barnesjel? Vi kjenner jo ikke målet, hvordan skal vi da kjenne veien? Oppfyllelsen ligger i at barnet selv finner sin vei. Ingen andre suksesser er viktige; om det så skulle vinne hele verden. Hvordan kan man hjelpe noen til å bli fremgangsrik på sin egen vei? I evangeliet finnes det et bilde som kan hjelpe oss til å få et svar.
Når Jesus trer frem ved sjøen i Galilea etter Jordandåpen, blir alle overveldet av ordene og handlingene hans. Ryktet om han sprer seg med én gang over hele Galilea. Derfor blir han møtt med høye forventninger overalt, til og med i Nasaret. Der gikk han til synagogen på sabbaten og underviste. Folket ble forundret, allikevel ble han en anstøtssten fordi de kjente han igjen. "Er det ikke snekkeren, Marias og Josefs sønn? Bor ikke brødrene og søstrene hans her hos oss?" Da kunne han ikke gjøre noen under. "Ingen blir profet i sitt eget land."
Handlingene og ordene hans, det som han hadde fått med fra himmelen til jorden, ble effektivt blokkert av menneskenes fordommer.
Man kan altså si at vokternes oppgave er å se på barnet uten fordommer, eller mer positivt uttrykt: Å våkent interessere seg for og varmt si velkommen til det som gradvis viser seg og trer frem som det rent individuelle vesen hos barnet. Fadderne skal være et trofast du for det som er barnets sanne jeg. Dette skjer naturligvis ikke av seg selv. Ingenting blir til uten at utgangspunktet trofast blir gjentatt: "Å stille seg til disposisjon . . . " Selvfølgelig gjelder det i alle situasjoner der man møter fadderbarnet sitt. Men det kan også gjelde på et indre plan der man ber eller gjennom meditasjon søker å komme i forbindelse med barnets engel; "Skje din vilje, så som i himlene, så og på jorden."Vann, salt og aske
Den kristne dåpen går tilbake til den Oppstandnes oppdrag: . . . . . døp dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn . . . I starten døpte urkirken voksne mennesker etter en forberedelse som tilstrebet at de skulle kunne uttale sannheten i den kristne trefoldighetslæren som sin egen tro. Trosbekjennelsen har sitt utspring i denne sammenhengen. Når vi nå døper spedbarn, beklager vi ikke deres manglende evne til å ta imot undervisning på et teoretisk plan. Tvert imot burde vi kanskje beklage at vi ikke mottar noen undervisning fra dem. De kommer jo fra den åndelige verden og døren er ennå ikke helt stengt. De vet hvordan det er der hvor de guddommelige vesenene er. Men nå er de her, og jo mer de våkner opp og blir bevisst denne verdenen, desto mer forsvinner den andre. Hvordan er det her? Det er på dette spørsmålet kristendommen har et helt unikt og uendelig stort svar: Ordet ble kjød, Gud ble menneske.
Vi blir ikke født inn i en gudsforlatt verden. Kristi menighet har fullmakt til å formidle den trefoldige Gud som eksistensiell erfaring til de små barn i stedet for et teoretisk dogme. I dette ligger sakramentets vesen. Med tre jordiske substanser: vann, salt og aske berøres barnets kropp mens dets eget navn blir uttalt. Han som var, er og kommer berører barnets jordiske vesen og viser med dette at det ikke bare er tyngde, mørke og kulde som virker i verden. Gud er ikke død. Han lever og virker, for at mennesket skal ta han opp i tankene sine, i følelsen og i viljen sin. Hodet, brystet og lemmene er de kroppslige uttrykkene for disse sjelekreftene. Berøringen med de tre substansene skjer ved at pannen tar imot vannet, brystet asken og haken, som er et lem, tar imot saltet.Så følger tre korstegn hvorved den trefoldige Gud blir påkalt.
Medlemskap i Kristensamfunnet er derimot et helt annet spørsmål. Det blir først aktuelt når personen er voksen og moden til å ta en fri og individuell beslutning. Men under barnets andre syvårsperiode vil Kristensamfunnet kunne støtte dette som vokser og modnes gjennom Søndagshandlingen for barn, og under den tredje syvårsperioden, ungdomstiden, er Konfirmasjonens sakrament aktuelt.
Ved slutten av ritualet leses "Fader Vår", og for første gang blir det nydøpte barnet tatt med i Kristi Jesu menighets universelle "vi", "vår" og "oss".Bjarne Edberg,
Prest i Kristensamfunnet i Sverige.
Oversatt av Ellen Brinchmann
Trykt i "Kristensamfunnet" Mikkelsmess 2001